Mosambik, du tok en bit av hjertet mitt!

Jeg har landet i Norge, men en bit av hjertet mitt er fortsatt i en fiskerlandsby i Mosambik. De nye vennene mine ga meg ikke bare nygrillet fisk, men smil, generøsitet og varme langt inn i hjerterota.

Kroppen min heller mot siden og jeg åpner øynene mot flyvinduet. Da vi forlot Johannesburg en time tidligere, lå skylaget som et grått vinterteppe over byen. Når jeg titter ut av vinduet nå, er det som om jeg fortsatt drømmer. Der nede er det som om noen har malt havet som en turkisblå akvarell i brede penselstrøk. Krystallklart vann bukter seg mellom hvite sandbanker. Det er den vakreste innflyvingen jeg noen gang har sett.

På den lille miniflyplassen stanser endelig det lille propellflyet. Den tropiske lufta slår meg i ansiktet når flyvertinnen smiler og sier "Welcome to Vilanculos!". Jeg har landet ti minutter unna en liten fiskerlandsby nord i Mosambik. Her styres dagens gjøremål etter tidevannet, som bestemmer når fiskebåtene kan komme inn til land. Ved lavvann må de vente, mens ved høyvann kommer trebåtene inn med dagens fangst. Inne på stranda står kvinnene i fargerike skjørt, klare med plastbaljer til sprellende fisk. Noen med et svart, krøllete hode stikkende ut av et stort sjal bundet over magen og ryggen. Med nysgjerrige øyne titter de små babyhodene rundt seg og lærer så smått litt om hvordan de senere skal leve livet i den lille fiskerlandsbyen. Så bærer fiskerne dagens fangst inn, før kvinnene fordeler den seg imellom. I kampen om de beste fiskene står sandspruten til værs i solnedgangen.

Barna springer barbeinte rundt, og de som har 1 metical (cirka 1 norsk øre), kjøper seg en smultring mens de venter på kveldens middagservering. Noen spiller fotball, med en hjemmelaget ball av plastposer surret inn i tau. Og kommer det en "molongo"; en hvit person som meg og slår seg ned i solnedgangen, ja da sirkler barna leken nærmere og nærmere dama med de bleike beina. Barna fniser mellom sandete hender, mens noen tar fram armen og sammenligner hudfarge: "blanco!!" sier en mens en annen ler og sier "du er hvit og jeg er svart, haha!".

Olga, en kvinne på 21 år, spør hvor gammel jeg er og om jeg har barn. Jeg svarer at jeg er 33 år, men jeg har ikke barn. Da ler de godt alle sammen. Olga tar tak i håret mitt og lurer hvor mye jeg vil ha for det. Hun peker på sine sorte, tynne fletter og vil bytte håret sitt ut med mitt. Hva med 250 meticais? Det er cirka 20 kroner. Nei takk, svarer jeg høflig. En annen ser på flipflopene mine og lurer på om hun kan få dem. De er de eneste jeg har, sier jeg, hvorpå hun svarer "men jeg har ingen". Hjelper det virkelig om hun får sandalene mine? Jeg ender med å riste litt beklemt på hodet. Barna spør meg om penger, men jeg kjøper i stedet noen smultringer, og en stor rot som vi skreller og knasker i oss som en gulrot. Jeg tenker at jeg kan ikke redde alle i Mosambik fra fattigdommen ved å gi dem penger. Men jeg kan kanskje gi dem litt glede der vi sitter på stranda, ved å dele noen smultringer med dem.

Noen jenter tar tak i håret mitt, og begynner å flette i alle retninger. Dette har de tydeligvis gjort før. Mens jeg sitter der med håret til alle kanter, tenker jeg at kanskje de aller helst vil være sammen med meg fordi jeg har mer penger enn dem. Kanskje har de et håp om at jeg etter hvert skal hente noen lapper ut av veska mi. Det gjør meg litt vemodig, for jeg synes det er så hyggelig å leke med barna. Men så skjer det noe som får meg til å endre mening. En av jentene stirrer på meg med store, mørke mandeløyne og lurer på om jeg vil bli med til huset hennes, hun bor like ved. Hun drar meg opp av sanden og leier meg bort fra fisk og folkemylder. Så trasker vi ved siden av hverandre, jeg med mine store hvite føtter og hun med sine små svarte i sanden. Jeg tenker at kanskje har hun ikke bare lyst på penger. Jeg er hvit, rar og annerledes, og de ler av meg og drar meg i håret. Men de gjør det med en varme og en glede som er langt mer genuin enn barn som bare vil ha smultringer. Nå vil hun vise meg huset sitt, fortelle meg om hvordan hun bor, og hun vil at jeg skal hilse på bestemoren som lager middag.

Vi tusler inn blant hus laget av tørkede palmeblader. Noen er runde, andre firkantede. Her bor hun sammen med søsken, besteforeldre, mor og alle de andre som ikke er i familie, men de holder sammen likevel. Midt mellom husene står en gryte og putrer på et lite bål. Bestemor står med rumpa til værs og rører i en stor bønnegryte. En av brødrene hennes tilbyr meg nygrillet fisk. Skal ikke dere ha, spør jeg, men de insisterer. Dette er til meg. Så ser de på meg med store øyne rundt det lille bålet når jeg tar en bit av fisken. Det smaker som bare en ferskfanget nygrillet liten fisk fra et korallrev i Mosambik kan. Skinnet er litt gult og blått, akkurat som en akvariefisk. Jeg sier tusen takk, mens toåringen krabber opp på fanget mitt. Lille Anjo kjenner godt lukten av nygrillet fisk. Han er full av sand og snørr, men det er umulig å ikke gi bort halve fisken når han smiler opp mot ansiktet mitt.

Så sitter vi der, med lukten av bål i neseborene mens mørket faller over stråtakene. Mens jeg sitter der, føler jeg meg ikke bare varm på tærne, men også varm i hjertet. Det er som om strålene fra bålet og varmen fra disse tidligere ukjente menneskene når helt inn i hjerterota. Vi sitter der sammen, jeg snakker litt spansk og fingerspråk, de portugisisk. Mest av alt ler og smiler vi til hverandre. Jeg kommer fra kalde Norge, jeg har vokst opp med nok klær og oftest med sko på beina. Disse har hullete bukser, går alltid barbeint og bor i palmehytter. Men vi er ganske like, for vi deler gleden over å spise nygrillet fisk, vi nyter varmen fra bålet og hverandres selskap.

Omsider reiser jeg meg, jeg må gå før han jeg bor hos kjører hjem fra dykkersenteret. Bestemoren gjør store øyne og løper og henter en plastboks. Så øser hun den full av bønnegryte og pakker den inn i et håndkle. Så strekker hun den ut mot meg mens barnebarnet som kan litt engelsk sier "take away!". Når jeg går bort fra bålet og de nye vennene mine den kvelden, er både magesekk og hjerte fylt til randen. Både av bønnegryte, fisk og kjærlighet.

Den siste dagen i Vilanculos møter jeg den lille jenta fra stranden igjen. Hun vinker på meg og tar hånda mi. Så tar hun meg med tilbake til tunet der vi satt og spiste fisk. Så blir vi sittende på trappa, og hun begynner å flette håret mitt. Moren kommer forbi, og vil flette hun også. Så kommer venninna hennes, og tar tak i en annen del av håret mitt. Jeg forteller dem at jeg skal reise med fly, bort fra Vilanculos denne ettermiddagen. "Avion", sier jeg og simulerer et fly som tar av mot himmelen med hånda. De store, mandelbrune øynene stirrer på meg igjen og jenta sier "Kan du ta meg med? Til Sør-Afrika?". Nei, jeg kan ikke ta henne med, det går ikke. Hun har jo familien sin her!

Etter en times tid har jeg fletter over hele hodet, og vennen min som skal kjøre meg til flyplassen, tusler inn på tunet og lurer på om vi skal dra snart. Fem minutter senere er damene ferdig med hårfrisyren, og jeg vinker farvel. Jeg har noen småpenger igjen som jeg ikke trenger lenger, og gir dem til damene, peker på håret og sier takk. De ser rart på meg og ler. Det var visst ikke pengene mine de var ute etter.


 

 

 
Welcome to my blog!
 

Hi! My name is Ida and I am a journalist for Norwegian Broadcasting who is living in Cape Town, South Africa. I would love to share my experiences from my life in the rainbow nation with you. On this blog, you can also find posts from my travels around the world.

 
  • Facebook Clean
  • Instagram Clean
  • RSS Clean

Rainbow nation living