Mbulela, Cape Town!

Kjære Cape Town. Dette er et avskjedsbrev til deg, som har betydd så mye for meg. Jeg er snart på vei til Norge og siden Nairobi, der jeg skal være Afrika-korrespondent for NRK. Det betyr at du og jeg Cape Town, vi har bare tre uker igjen før vi skal ta farvel.

For nesten tre år siden satt jeg på et fly på vei til Cape Town med sommerfugler i magen og 30 kilo eiendeler i bagasjen. Det var 15 kilo kiteutstyr og 15 kilo klær, sko og toalettsaker. Grensa på økonomibillett var 30 kilo, og kiteutstyret skulle med til tuppen av det Afrikanske kontinent. Derfor måtte til og med underbuksene rasjoneres ned til en ukes forbruk. Jeg hadde ikke noe sted å bo, og bodde på hostellrom med fire andre i køyeseng i en måned. Det tok ikke lang tid før jeg ble lei av å låse inn telefonen hver gang jeg skulle på do. Det var heller ikke så lett å prøve og sove før skoledagen mens en gjeng 21-åringer spiste geléshots utafor vinduet. En dag ble jeg med på “partybussen” som kjørte rundt i Cape Town med fri alkohol. Der ble jeg sjekka opp av en nederlender i begynnelsen av tjueåra som lurte på hvor gammel jeg var. “32”, sa jeg og han stirret måpende på meg. “Er ikke du litt for gammel til å være på denne bussen?”.

På universitetet var det fadderuke og jeg dro på fest på en yachtklubb for å prøve å treffe andre som drev med kiting. Etter en time måtte jeg innse at fyren på partybussen hadde rett. 32 år gamle Ida synes ikke det var så fett å være på fest med folk som lå og sov med spy over hele seg, eller å drikke øl av en stor gummipenis. Jeg sa nei takk til nok en blå drink, bestilte meg en uber, og innså at min tid på fest med folk som akkurat hadde flytta hjemmefra var over.

Min renessanse som tenåring var likevel ikke helt forbi. Etter et år flyttet jeg inn hos en gal kattekvinne i rullestol. Hvorfor, tenker du kanskje. Vel, dama virket ganske normal under første møte, og jeg var temmelig desperat etter å ha bodd i et stort hippiehus laget av bambus med varmtvann kun en time i døgnet. Det tok ikke lang tid før kattekvinnen visste seg fra sin sanne side. “Knirk, knirk” sa det når dama kom trillende ut fra rommet sitt og lurte på om jeg hadde satt gaffelen inn i vaskemaskinen i riktig vinkel. Eller om jeg hadde tatt på kjøkkenskapet med fingertuppene og satt fingermerker på skapene. I begynnelsen følte jeg at jeg hadde fått en heks av en mamma, i en alder av 33 år. Dama fulgte alle mine små gjøremål rundt i huset. Hun kunne sende meg meldinger mens jeg var ute med venner og si at jeg hadde vridd om nøkkelen til sikkerhetsporten to ganger i stedet for tre. “Er du hjemme eller ikke? Du må henge noe på døra di så jeg vet om du er ute”, skrev hun på SMS. Jeg kalte henne kattekvinnen, fordi hun var mer opptatt av dyrene sine enn leieboerne. Hun var i femtiårene, og var psykolog. “Jeg er mer glad i dyr enn mennesker. Dyr er liksom så enkle å kommunisere med”, sa hun og lot de to søte, men illeluktende pudlene sine gni rumpene sine på det hvite gulvteppet mitt.

Hun hadde to 17 år gamle katter som var som barna hennes. En av dem bodde i kjøkkenvasken, og derfor lå det grå hår over hele kjøkkenbenken. Hver gang jeg skulle bruke kjøkkenet måtte jeg vaske bort hårene og dytte den 17 år gamle katten bort. Når jeg skulle fylle en flaske eller et glass med filtrert drikkevann, kom katten snikende for å slikke i seg vann fra krana. Kun det beste var godt nok for mammas lille pusekatt. I begynnelsen ble jeg irritert, men så kom djevelen i Ida Dahlback til overflaten. I kampen mot kattekvinnen og dyrene hennes, ble “Go-negl” redningen. Jeg hadde med meg en liten glassflaske med en vond væske man kunne lakke neglene med for å slutte å bite på dem. Jeg tok flaska fram fra skapet og penslet flere lag med “Go-negl” rundt åpninga på krana. To uker etterpå hørte jeg katteklynk under kjøkkenskapet, og tilkalte dama som trillet forferdet ut i stua med rullestolen. Den gråhårede 17 åringen klarte ikke lenger å gå på beina, og kattemamma kjørte fortvilet til dyrlegen. Et par timer senere satt hun og gråt ved kjøkkenbordet. “Har du lagt merke til at katten har drukket mindre vann i det siste?”, sa hun mens jeg ristet empatisk på hodet. En dag senere lå katten under en stein i hagen. Endelig kunne jeg bruke kjøkkenbenken uten hårete selskap. Katten var gammel og kreftsyk, men jeg liker å tro at jeg hadde en liten go-negl med i spillet da den takket for seg.

Da jeg omsider fant et nytt sted å bo, fikk jeg beskjed av kattekvinnen at jeg var en “typisk utlending som utnytter lokale”, fordi stekespaden hennes hadde fått brune stekeflekker på seg etter at jeg hadde stekt fisk. Jeg skrev tilbake at jeg var glad jeg hadde flyttet ut og blokkerte henne på WhatsApp. Så satte jeg på læringskvota at jeg aldri mer skal bo i samme hus som en utleier, og særlig ikke en som er mer opptatt av halvdøde, røytende katter enn mennesker.

Midt oppe i alle de rare og frustrerende opplevelsene jeg har hatt i Cape Town, har det vært mange fine øyeblikk. Som da jeg delte kyllingen min på et sterilt studentkjøkken med hushjelpen “mama” fra Kongo. Eller da jeg endelig flyttet inn i en leilighet for meg selv med utsikt over byen. Da var det som om alle de rare opplevelsene automatisk ble overført til læringskontoen. Endelig kunne jeg la skuldrene senke seg uten å tenke på hvordan jeg satte gaffelen i oppvaskmaskinen eller om jeg hadde varmt vann i dusjen etter klokka åtte om morgenen. Det skulle bare mangle tenker du kanskje, men nei, ikke nødvendigvis i Cape Town.

Det er likevel akkurat det som gjør denne byen til et eventyr. Her har jeg klatret opp på Table Mountain, og sett utover den vakreste byen i verden. Jeg har kjent gleden boble i brystet over å synge og danse sammen med kvinner med basunrøster i en kirke laget av bølgeblikk. Jeg har vært med å feire kjærligheten mellom to unge Xhosaer i townshipen Gugulethu. Desmond Tutu har lagt hånden på hodet mitt og velsignet meg, før vi spiste egg og bacon sammen på en kafé i byen. Jeg har også grått fordi bilen jeg kjøpte brøt sammen etter to uker og bilverkstedet byttet ut de nye dekkene mine med gamle og stjal deler fra motoren. Jeg har hatt en kniv mot halsen og blitt bundet fast i venninna mi med en tv-kabel av tre ranere. Jeg har sittet i klasserommet på universitetet og følt meg stokk dum, og bedt en innvendig bønn om at lærere og medelever kunne snakke litt mindre akademisk engelsk og litt mer forståelig norsk.

Xhosabryllup for Shai og Phumee i townshipen Gugulethu.

Det er tre år med oppturer og nedturer, som alt i alt har vært en reise jeg aldri vil glemme. Når jeg ser tilbake, angrer jeg ikke på noen ting. Det høres kanskje ut som en klisjé eller en sang av Edit Piaf, men det er sant. Det er jo sånn det er i eventyrene også, at man må passere noen troll på veien. Når reisen ender så er det ofte trollene som har satt mest spor etter seg. De har fylt livets skreppe med verktøy man tar med seg videre på reisen. Derfor vil jeg takke både troll og gode hjelpere i Sør-Afrika for eventyret, før jeg snart vender nesa mot et nytt Soria Moria slott i Kenya. Men aller først skal jeg nyte mine siste tre uker med min kjæreste Cape Town. Mbulela, thank you, takk!


 

 

 
Welcome to my blog!
 

Hi! My name is Ida and I am a journalist for Norwegian Broadcasting who is living in Cape Town, South Africa. I would love to share my experiences from my life in the rainbow nation with you. On this blog, you can also find posts from my travels around the world.

 
  • Facebook Clean
  • Instagram Clean
  • RSS Clean

Rainbow nation living